Hvordan kan det å bo på ulike etasjer øke eller redusere risikoen for sykdom eller død?
Jeg har en spesiell interesse for dette spørsmålet, da jeg selv tidligere har publisert forskning på temaet (Rohde and Aamodt 2016; Rohde 2015).
En nylig studie publisert i Journal of Urban health, av Bigina Ginos, Trudy Voortman, and M. Arfan Ikram (2024) ved Erasmus MC, University Medical Center Rotterdam, reiser nye spørsmål om sammenhengen mellom boligetasje og helse.
Hvorfor studere sammenhengen mellom etasjenivå og helse?
Før vi ser nærmere på den nye studien, la oss klargjøre rasjonalet for å gjennomføre epidemiologiske studier om etasjenivåer og helserisiko. Hva er relevansen for folkehelsen?
Vi tror tross alt ikke at det å bo i en spesiell etasje i seg selv kan øke eller redusere risikoen for sykdom, men at det kan finnes faktorer knyttet til etasjeplan som kan påvirke helsen.
Potensielt kan det å bo i ulike etasjer påvirke atferden vår. Winston Churchill beskrev dette elegant i et sitat som ofte siteres av byplanleggere og arkitekter (min oversettelse):
Vi former våre bygninger, og deretter former våre bygninger oss
- We shape our buildings, and afterwards our buildings shape us
Winston Churchill
Tidlig forskning om etasjenivåer diskuterte om det å bo i øvre etasjer kunne øke graden av sosial isolasjon (Wilcox and Holahan 1976) og redusere utendørs lek blant barn (e.g. Gittus 1976 in Evans et al. (2003)), og studier har også indikert at å bo på høyere etasjenivåer tilgjengeliggjør et middel for å ta selvmord (Panczak et al. 2013). Dette er eksempler på hvordan arkitektur kan påvirke menneskelig atferd.
Miljøfaktorer, og deres relasjon til etasjenivåer, har begynt å bli diskutert i den vitenskapelige litteraturen først omkring det siste tiåret.
Nedenfor er et bilde av faktorer som er studert, eller som det finnes hypoteser om, knyttet til deres mulige innvirkning på forskjellige etasjer og derigjennom helse.
Men hvis slike miljøfaktorer har innvirkning på folkehelsen, hvorfor er det da ikke nok å bare studere eksponeringen for hver av disse miljøfaktorene direkte (noe vi allerede har gjort i mange epidemiologiske studier, og fortsetter å gjøre)? Er ikke det bedre enn å bare se på hvordan helse er fordeler seg over ulike etasjenivåer?
Fordi det faktisk er slik at etasjestudiene som er utført frem til i dag ikke samtidig ser på helseutfall og beboernes eksponering for miljøfaktorer. Studiene undersøker kun om det er en assosiasjon mellom å bo på ulike etasjer og helse.
Én grunn til å likevel gjennomføre studier som kun ser på hvordan etasjeplan er assosiert med helse, er at slike studier kan utføres relativt raskt og kostnadseffektivt, sammenlignet med studier som også samler inn data om miljøeksponeringene. Man kan bruke tilgjengelige data om boligetasje og helseutfall, for eksempel fra befolkningsregistre. Slike studier kan avdekke ny og overraskende kunnskap. Hvis man observerer en stor effekt, kan det signalisere for eksempel:
At vi bør forsøke å forstå bedre de faktorene som kan ha en innvirkning på ulike etasjer.
At vi bør vurdere avbøtende strategier for ulike etasjer der enkelte faktorer kan ha en virkning.
At vi bør tenke på etasjenivåenes innvirkning på helse, inkludert livskvalitet, når vi planlegger byer.
Det kan informere oss om at etasjenivå er en viktig variabel å ta hensyn til når vi modellerer eksponeringer i epidemiologiske studier.
Det siste punktet kan være det viktigste for epidemiologer, da det vil bidra til å forbedre kvaliteten på kunnskapen vi har om miljøfaktorer, gjennom mer presise eksponeringsvurderinger og dermed risikoestimater.
Noen mennesker kan komme til å velge å bo på bestemte etasjenivåer hvis de er opplyst om etasje-forskning. Det kan forsterke sosiale ulikheter i helse: De som er minst informerte eller har lavest kjøpekraft, kan ende opp med å bo på en etasje som oppfattes som mindre attraktiv. Det er en påminnelse om at hvis man ikke adresserer miljøfaktorene som har en innvirkning på folkehelsen, vil urettferdige helseforskjeller kunne vedvare eller til og med forsterkes, til tross for eller til og med på grunn av at vi får mer kunnskap om emnet.
Kun en håndfull studier er utført
Før Oslo-studien om etasjeplan, som jeg gjennomførte sammen med veilederen min ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), fantes det egentlig bare én annen epidemiologisk studie om etasjenivåer og fysisk helse eller dødelighet, en sveitsisk studie (Panczak et al. 2013). Jeg anser den nylige nederlandske studien fra 2024 som den tredje i rekken.
I tillegg finnes det en studie om hvordan selvrapportert helse varierer med etasjenivå (Verhaeghe, Coenen, and Van de Putte 2016) (de fant at den økte opp til sjette etasje og forble stabil deretter).
Mental helse kan være det mest undersøkte utfallsmålet. I en oversiktsstudie fra 2003 viste seks av åtte studier dårligere mental helse på høyere etasjer (Evans, Wells, and Moch 2003). Disse tidlige studiene er imidlertid relativt små, og jeg kjenner ikke til noen nyere stor-skala epidemiologisk studie som har forsøkt å replikere funnene om psykisk helse.
Etter hva jeg kjenner til, er helseutfallene som hittil er undersøkt for en sammenheng med etasjenivå følgende:
- Mortalitet (død) (generell og årssaksspesifikk dødelighet, inkludert selvmord) (Ginos, Voortman, and Ikram 2024; Panczak et al. 2013)
- Hjerte- og karsykdom (Rohde and Aamodt 2016)
- Selvrapportert helse (Verhaeghe, Coenen, and Van de Putte 2016)
- Mental helse (Evans, Wells, and Moch 2003)
I resten av denne artikkelen skal vi se nærmere på den nylige nederlandske studien som har analysert variasjonen av dødelighet på tvers av etasjer, og jeg vil underveis dele noen av mine egne tanker til funnene.
På grunn av de få studiene, er vi ikke godt informert om temaet. Så denne artikkelen vil inneholde en del spekulasjon.
Den nye nederlandske studien og motstridende resultater i etasjeforskningen
Studiene om etasjenivå og helse er ikke bare få og spredt utover i tid – de gir også noe motstridende resultater. Det som imidlertid er felles, er at de som regel finner assosiasjoner.
Ingen etasjenivå-studier så langt har inkludert målinger av faktorer som kan forklare assosiasjonene de finner, men den beste teorien hittil ser ut til å være at forskjeller i risiko for sykdom eller død på ulike etasjer kan skyldes miljøfaktorer, nærmere bestemt luftforurensning og veitrafikkstøy. I urbane miljøer er disse faktorene nesten alltid til stede, i varierende grad.
Både luftforurensning og støy er kjent for å forårsake sykdom på befolkningsnivå, og i separate studier har det også blitt funnet at disse to faktorene er høyere på lavere etasjenivåer. Derfor kan vi forvente å observere at personer som bor på lavere etasjenivåer har noe kortere levetid, noe som også ble observert for førte gang i den sveitsiske studien (Panczak et al. 2013).
En effektforvekslende faktor som ikke er fullt ut kontrollert for, kan også være en mulig forklaring på eventuelle assosiasjoner som blir funnet. For eksempel kan det å bo høyere opp være mer attraktivt for en del av befolkningen som også har andre karakteristikker som er viktige for helse. Men studiene som finnes justerer riktignok for flere slike karakteristikker, som helseatferd og ulike mål på sosioøkonomisk status.
I den nylige studien av Ginos og medforfattere (2024) ser deler av funnene ut til å være i tråd med det vi hittil har trodd. Å bo nærmere bakken kan generelt sett være mindre sunt.
De som bodde på lavere etasjenivåer (1.–4. etasje) så ut til å dø med en høyere rate sammenlignet med den delen av befolkningen som bodde på de aller øverste etasjenivåene (13. etasje eller høyere).
Men overraskende nok fant forfatterne også noen etasjenivåer midt imellom (9.–10. etasje) som skilte seg ut med høyere dødelighet. Et merkelig resultat som får en til å klø seg i hodet.
Figuren nedenfor viser hovedfunnene fra den nederlandske studien.
Assosiasjonene mellom etasjenivå og dødelighet ble antydet i hovedanalysen som inkluderte alle studiedeltakerne, men ble tydeligere når forfatterne begrenset analysene til kun å se på de med lavere utdanning eller når de ekskluderte personer med bevegelseshemming (“locomotor disability”.
Ikke-lineære assosiasjoner er ikke sett i tidligere studier, men det bør bemerkes at Panczak et al. (2013) grupperte alle individer i 8. etasje eller høyere sammen i én kategori, så om de faktisk undersøkte slike ikke-lineære effekter over 8. etasje er noe uklart. Nedenfor er en figur med hovedfunnene fra den sveitsiske studien fra 2013.
I Oslo-studien fra 2016 (Rohde and Aamodt 2016) fant vi også indikasjoner på dårligere helse (mer hjerte- og karsykdommer) høyere opp, men metodologiske begrensninger, der vi ikke fullt ut kunne ta hensyn til bygningens høyde, fikk oss til å tro at det vi observerte i realiteten kunne skyldes faktorer knyttet til det å bo i høyblokker, eller faktorer knyttet til den spesifikke subpopulasjonen som bor i høyblokker.
Med andre ord, da vi sammenlignet sykdomsforekomsten (prevalensen) på høyere etasjenivåer med forekomsten på lavere etasjenivåer, sammenlignet vi også delvis folk som bodde i høyere bygninger med de som bodde i lavere bygninger. Vi hadde ikke mulighet til å skille mellom lave og høye blokker i våre data.
En slik metodologisk svakhet kan neppe forklare resultatet som viste høyere risiko for død i 9.–10. etasje i den nye nederlandske studien:
Å bo i 9.–10. etasje i den nederlandske studien (Ginos, Voortman, and Ikram 2024) betyr at man bor i de høyeste bygningene, fordi bygningene i studien nesten utelukkende var enten 8 eller 14 etasjer høye. Og assosiasjonen ble funnet ved å sammenligne beboere i 9.–10. etasje med beboere i toppetasjene (13+), som alle er etasjenivåer i de høyeste bygningene i studien. Dette gjør det mer sannsynlig at den høyere dødsraten i 9.–10. etasje er en effekt av etasjenivå, heller enn å ha å gjøre med uobserverte karakteristikker knyttet til beboere i de høyeste bygningene.
Risikoen i 9.–10. etasje i den nederlandske studien fra 2024 var lik den på de laveste etasjenivåene. Den potensielle beskyttende effekten ble hovedsakelig observert i de aller høyeste etasjene, og noen etasjenivåer imellom (5.–8. og 11.–12. etasje) hadde dødsrater som ikke skilte seg mye fra toppetasjene (13+).
Det er verdt å legge merke til at Ginos og medforfatterne stratifiserte analysene sine etter sosioøkonomisk status, noe som gjorde assosiasjonene tydeligere i gruppene med lavest utdanning. Det er også verdt å merke seg at en stor andel av boligene i Ommoord i Rotterdam er sosialboliger (over 50 prosent og kanskje enda mer for høyblokkene). Beboerne tilordnes delvis tilefeldig bolig og etasjenivå, gjennom et venteliste- og loddtrekningssystem. Dette reduserer sannsynligheten for at etasje-assosiasjonene i den nederlanske studien skyldes uobserverte konfunderende faktorer (effektforvekslere). Altså, antagelig er det ikke noe spesielt som kjennetegner menneskene som bor i 9-10. etasje og som samtidig gjorde at de skilte seg fra de andre beboerne i dødeligehetsrater.
En nærmere titt på den nylige Ommoord/Rotterdam-studien
Ommoord-området
Før vi ser nærmere på en potensiell tolkning av effeken på 9.–10. etasje i studien, la oss ta en titt på området de studerte.
Jeg ønsket å få en oversikt over Ommoord, for å se om det kunne gi en bedre forståelse av resultatene.
Jeg brukte Google Maps, som kan rendre 3D-kart.
Området Ommoord er innenfor den svake røde grensen på bildet nedenfor. Området har en blanding av bygningstyper, med de høyeste bygningene plassert mer sentralt.
.PNG)
Forfatterne selv beskriver området slik (min oversettelse, og jeg har utelatt referansene deres for lesbarhetens skyld):
Designet av Lotte Stam-Beese, ble Ommoord bygget mellom 1967 og 1975 som en del av et etterkrigs gjenoppbyggingsprosjekt. Høye bygninger er plassert innenfor en hovedvei som omkranser området, og med ingen veier som kutter gjennom, forblir trafikken lav. Området er delt opp i tre seksjoner, hver med et “fasilitetskjerne” som tilbyr en metro-stasjon, butikker, helsetjenester og rekreasjonsfasiliteter innen gangavstand. Opprinnelig besto nabolaget av høye boligbygninger, alle med heis, med boligenheter som startet over første etasje for å maksimere offentlig tilgang til sammenhengende grøntområder. Imidlertid reduserte tillegget av lave, mellomstore og høye bygninger på 1980- og 1990-tallet noe av det åpne grøntområdet. For øyeblikket er 54 % av boligene sosialboliger, 32,2 % er eierboliger, og resten er privatiserte utleieboliger.
Gitt funnene i tudien av Ginos og medarbeidere, var det litt overraskende for meg å se at høyhusene, gjennom sin sentrale beliggenhet, ser ut til å være noe skjermet mot de mest trafikkerte veiene, som kan være en stor kilde til luftforurensning og miljøstøy. På den annen side betyr ikke dette at de er helt beskyttet mot luftforurensning og støy. Det finnes mindre veier innenfor området, og det er også en metro med et par metro-stasjoner som går gjennom blokk-området, noe som vil bidra til miljøstøy.
Environmental factors at different floor levels
Miljøfaktorer på forskjellige etasjenivåer
Hva de ikke-lineære sammenhengene i Ommoord i Rotterdam kan bety, er usikkert. Det er alltid en mulighet for tilfeldige funn, og funnene kan være artefakter skapt av begrensninger i det observasjonelle studiedesignet. Luftforurensning og miljøstøy kan ha betydning på lavere etasjenivåer.
Men det har også dukket opp en ny mistenkt i etasjeforskningen, ikke-ioniserende, radiofrekvent stråling. Denne faktoren har ikke blitt diskutert i noen tidligere studier om etasjenivå.
En ny faktor entrer den vitenskapelige litteraturen om etasjenivå-effekter: Radiofrekvent stråling
Ginos og medforfattere peker på en gjennomgang av Balmori (2022), som har funnet at den epidemiologiske evidensen oftest viser at det å bo nær mobilmaster er forbundet med dårlig helse. Fra til sammen 38 studier “gjennomført under reelle urbane forhold, med mobilmaster plassert nær leiligheter”, fant Balmori følgende (min oversettelse):
Når man vurderer alle de gjennomgåtte studiene globalt (n = 38), viste 73,6 % (28/38) effekter: 73,9 % (17/23) for radiobølgesykdom, 76,9 % (10/13) for kreft og 75,0 % (6/8) for endringer i biokjemiske parametere.
I Oslo-studien publisert i 2016 (Rohde and Aamodt 2016), diskuterte vi ikke den mulige innvirkningen av ikke-ioniserende elektromagnetiske felt. Jeg må innrømme at jeg kom over studier om mobilmaster i løpet av forskningsarbeidet. Faktisk kan det å ha lest disse studiene ha vekket min interesse for helseeffekter av elektromagnetiske felt.
Likevel, av flere grunner, virket det da uberettiget å diskutere elektromagnetiske felt og radiofrekvent stråling i relajon tikl våre funn:
Ingen av studiene jeg fant om RF-EMF og mobilmaster var direkte relatert til hjerte- og karsykdommer, som vi studerte. Studiene undersøkte i stedet ulike symptomer eller andre sykdommer.
Jeg var heller ikke kjent med betydelig evidens som pekte på noen mulig mekanisme for hvordan RF-EMF kunne forårsake hjerte- og karsykdommer.
I tillegg var det ingen studier som så ut til å ha undersøkt hvordan eksponering fra mobilmaster kan variere mellom etasjenivåer.
I 2015 var det også vanskelig å få oversikt over den samlede kunnskapen som eksisterte om mobilmaster og helse. Innen epidemiologisk forskning (og annen forskning) vil det alltid finnes én og annen studie som finner sammenhenger.
Men i 2022 gjennomgikk Balmori litteraturen, og det er slående å se at de fleste studier finner effekter på ulike helseutfall av å bo nær mobilantenner, sammenlignet med å bo lenger unna (Balmori 2022).
For de som er interessert i hjerte- og karsykdommer, kan jeg nevne at en relativt nylig stor-skala epidemiologisk studie med data fra den britiske biobanken (UK Biobank) fant at mobilsamtaler var assosiert med høyere risiko for nyoppstått hypertensjon (Ye et al. 2023).
Noen tanker om radiofrekvent stråling og variasjon med etasjenivåer
Det er ikke urealistisk å tenke at eksponeringen for radiofrekvent stråling fra mobilantenner kan variere mellom etasjenivåer.
Det er vanlig å illustrere dekningen eller eksponeringen fra antenner slik:
Som vist på bildet, kan antennesignalet være innstilt til å peke rett fremover og nedover, og ikke så mye oppover. Det kan bety at høyere etasjenivåer er noe beskyttet hvis antenner er montert på nærliggende, lavere bygninger eller antennetårn.
Det er teoretisk mulig å tenke seg at i en relativt liten studie, kan en eller få enkeltantenner som er plassert på en bestemt måte, skape et svært spesifikt eksponeringsscenario for én eller få høyblokker. Følgelig, hvis helseeffekten er stor, kan det alene bidra til at man i studien observerer sammenhenger som man tilskriver studiepopuluasjonen generelt (mens overdødeligheten egentlig gjaldt mer spesifikt for beboerne på bestemte etasjer i kun et par av høyblokkene). I den nederlandske studien var kun 39 bygg inkludert totalt.
I en annen illustrasjon (nedenfor) som viser en simulering av strålingen fra en antenne montert på taket av en bygning, vises også sidestråler.
Interessant nok har de i simuleringen over også inkludert noen nabobygg. Vi ser at en nærliggende bygning på en viss avstand kan ha høyere eksponeringsnivåer på middels etasjenivåer (indikert av den røde delen av strålen).
Men man må alltid måle for å vite sikkert den reelle eksponeringen i en gitt situasjon. Bygninger kan skjerme hverandre. Refleksjoner kan gjøre eksponeringsscenarioet mer komplekst. Forskjeller i landskap og topografi kan også legge til et lag av kompleksitet i eksponeringsvurderingene (dog, sistnevnte kanskje ikke så mye i relativt flate Nederland).
Hvis du bor i Nederland og er nysgjerrig på mobilantenner i nærheten av deg, deler den nederlandske regjeringen informasjon om mobilmaster via deres Antenneregister på Antennebureau.nl.
Kartet for Ommoord ser slik ut:
Antenneregisteret viser rundt 14 master i og rundt Ommoord, montert i høyder mellom cirka 25 og 65 meter.
I Norge, hvor jeg bor, ble tilgangen til plasseringen av mobilmaster (samt åpne geografiske data om kraftlinjer) begrenset etter at krigen i Ukraina brøt ut. Myndighetene argumenterte for at dette var informasjonen om kritisk infrastruktur som kunne brukes av utenlandske aktører med onde hensikter, med henvisning til trusselen fra Russland (Klo 2024).
En annen ressurs jeg fant var Cellmapper, som ser ut til å vise retningen på strålingsfeltene, eller antennens “celle”, når du klikker på en spesifikk antenne. Et eksempel på deres kart vises nedenfor.
Ulike teknologier kan også endre eksponeringsscenarioene. For eksempel har den nyeste generasjonen av telekommunikasjonsteknologi (5G), som ble introdusert fra 2019 og fremover, tatt i bruk beamforming (se bilde nedenfor). For øyeblikket er ingen epidemiologiske studier blitt gjennomført med et 5G-eksponeringsscenario, bortsett fra en serie med kasuistikker (Hardell and Nilsson 2024). Noen eksperimentelle studier eksisterer, men det er tydelig at flere studier trengs for å undersøke ulike helseeffekter, som effektene av millimeterbølger på hud og hudceller (Leszczynski 2020).
Det internasjonale byrået for kreftforskning (IARC) og deres partnere har som mål å publisere en “gjennomgang av den nyeste litteraturen om millimeterbølgefrekvenser og helseeffekter” samt en “risikovurdering av 5G-eksponeringer” i 2025 (World Health Organization 2023). Dette arbeidet er en del av SEAWave-prosjektet, “som har som mål å identifisere forskjeller i eksponeringsmønstre mellom 5G og tidligere mobilteknologier, som 2G–4G” (ibid.).
Andre kilder til radiofrekvent stråling i bygninger
Det bør også nevnes at mobilantenner selvsagt bare er én kilde til radiofrekvent stråling. De kan komme i tillegg til den generelle eksponeringen fra andre husholdningsapparater.
Jeg antar at de fleste hjem i dag har minst én Wi-Fi-ruter, og mange land har innført smarte målere for å lese strøm- eller vannforbruk og mer. Og selvsagt har de fleste individer sin egen mobiltelefon, som de bærer med seg.
Når det gjelder slike andre enheter som avgir radiofrekvent stråling, og hvordan de kan påvirke eksponeringsscenarioer i bygninger, kan det være interessant å merke seg at leiligheter som er presset inn mellom mange andre leiligheter kan ende opp med å være nærmere flere strålingskilder, sammenlignet med leiligheter på nederste etasjenivå; øverste etasjenivå; og i ytterkantene av et bygningskompleks.
Noen bygninger er laget av materialer som kan skjerme signaler fra en mobilmast. Av den grunn vil du imidlertid ofte finne at noen bygninger har installert signalforsterkere for å kompensere for signaltapet. Dette vil sannsynligvis øke eksponeringen for personer som oppholder seg nær slike signalforsterkere. Jeg tror imidlertid at signalforsterkere sjelden installeres i boligbygg, men oftere på arbeidsplasser og i kontorbygg.
Bilder av signalforsterkere vises nedenfor.
Innendørs signalforsterker brukt for å øke signalstyrken i bygninger med dårlig dekning. Oppsett (bilde til venstre); montert innendørs (senterbilde); og strålingsfelt (bilde til høyre). Bilder fra netboon.com, globalsources.com, og kingtonerepeater.com).
Faktiske målinger av radiofrekvent stråling på tvers av ulike etasjenivåer
Jeg er bare kjent med én rapport som faktisk har målt eksponering for radiofrekvent stråling på tvers av ulike etasjenivåer. Målinger ble utført i en japansk studie fra Okinawa (Shinjyo and Shinjyo 2014), før de fjernet antenner montert på taket av en leilighetsbygning. Målingene vises nedenfor.
Selv om man bør være forsiktig med å tolke disse få målingene, ser det ikke ut til å være noen markante forskjeller mellom etasjenivåene inne i bygningen. Hvis noe, ser nivåene ut til å være noe høyere på nederste etasjenivå for den 2000 MHz strålingen. Et problem med disse målingene er også at den nærmeste antennen var montert på bygningens eget tak, og ikke på nabobygg.
Den japanske studien (Shinjyo and Shinjyo 2014) er forresten interessant i sine funn: Ni måneder etter at mobilmasten ble slått av (et naturlig eksperiment) ble helseproblemene blant beboerne færre. Det ville vært interessant å se om større studier med et lignende design kunne replikere, og bedre forklare, et slikt funn.
I tillegg til Okinawa-studien, er jeg kjent med et bidrag fra BioEM 2024, verdens største vitenskapelige konferanse for forskning på elektromagnetiske felt og helse, hvor sør-koreanske myndigheter presenterte noen analyser av befolkningens klager om stråling og strålekilder. Klager kom ofte fra beboere på øverste etasjenivå. Her er deres sammendrag fra konferansen:
La oss spekulere: Kan bevissthet om eksponeringsfaktoren radiofrekvent stråling fra mobiltelefonmaster, sammen med mulighetene og ressursene til å endre sin situasjon ved å flytte til en annen adresse, føre til omvendt kausalitet eller demping av effektstørrelser i etasjestudier? Funnene fra den nylige nederlandske studien (Ginos, Voortman, and Ikram 2024), kan tolkes som støtte for slike spekulasjoner: Effekten av høyere dødelighet på 9-10. etasjenivå var tydeligst hos personer med lavere sosioøkonomisk status (SES) (og ikke de med mellomlang utdanning, mens de med høyere utdanning var for få til å presentere resultater for). Ommoord, området som ble studert, er et sosialbolig-område, hvor mange av deltakerne i studien med lavere sosioøkonomisk status kan være avhengige av det sosiale boligsystemet og ha færre muligheter til å flytte.
Mekanismer
Vi har ikke diskutert mulige mekanismer for hvordan radiofrekvent stråling (RFR) kan ha negative effekter på helse og levetid. En mulighet er at ikke-ioniserende stråling er en generell, lav-nivå stressor (stressfaktor), som ved kronisk eksponering kan påføre kroppen og dens celler en belastning over tid. Når slik eksponering skjer i ens hjem, kan det være kronisk. Og tross alt er hjem steder hvor mennesker tilbringer mye eller mesteparten av sin tid.
En slik stressor-mekanisme er indikert for eksempel av studier på oksidative effekter. I 2016 fant Yakymenko og medforfattere (Yakymenko et al. 2016) at:
Blant 100 nåværende tilgjengelige fagfellevurderte studier som omhandler oksidative effekter av lavintensitets RFR, bekreftet 93 generelt at RFR fremkaller oksidative effekter i biologiske systemer.
I 2021 gjennomgikk BERENIS – Den sveitsiske ekspertgruppen på elektromagnetiske felt og ikke-ioniserende stråling – teorien om oksidativt stress (Mevissen and Schürmann 2021) og konkluderte som følger:
Oppsummert viser majoriteten av dyrestudiene og mer enn halvparten av cellestudiene bevis på økt oksidativt stress forårsaket av RF-EMF eller ELF-MF. Denne oppfatningen er basert på observasjoner i et stort antall celle-typer, med forskjellige eksponeringstider og doser (SAR eller feltstyrker), også i området for regulatorisk satte grenseverdier. Selvfølgelig er noen studier preget av metodologiske usikkerheter og svakheter, eller er ikke særlig omfattende når det gjelder eksponeringstid, dose, antall og kvantitativ analyse av biomarkørene som ble brukt, for å nevne noen. Med tanke på disse metodologiske svakhetene, blir likevel en tendens åpenbar, nemlig at EMF-eksponering, selv i lav-dose-nivåer, kan føre til endringer i den oksidative balansen.
Oksidativt stress betraktes ikke som en helseeffekt i seg selv (kun en biologisk effekt). Imidlertid er okidativt stress ansett som viktig for helse. For eksempel anser IARC (International Agency for Research on Cancer) ved Verdens helseorganisasjon, oksidativt stress og frie radikaler (ROS) som en “nøkkelkarakteristikk ved menneskelige kreftfremkallende stoffer” (Guyton et al. 2018).
For å gi en fullstendig fremstilling av ulike synspunkter på oksidativt stress, er det verdt å opplyse om at noen forskere også diskuterer adaptive eller til og med gunstige biologiske reaksjoner på ROS fremkallet av radiofrekvent stråling (Mortazavi and Mortazavi 2016). I tillegg argumenterer en nylig oversiktsstudie (Meyer et al. 2024) for at:
Bevisene for eller imot en sammenheng mellom RF-EMF og biomarkører for oksidativt stress er generelt av veldig lav sikkerhet.
Denne siste gjennomgangen har blitt kritisert (se for eksempel Microwave News 2024), spesielt for å bruke altfor reduksjonistiske briller, som overser kompleksiteten som eksisterer på dette vitenskapelige området. Forfatterne av gjennomgangen utelot også en betydelig mengde forskning om oksidativt stress fremkallet av radiofrekvent stråling:
Femtiseks (56) studier […] ble inkludert i den systematiske gjennomgangen etter å ha eliminert 12.353 publikasjoner fordi de ikke møtte kriteriene definert i den publiserte protokollen.
Epidemiologi: En vitenskap med iboende usikkerhet
Epidemiologi er, av natur, et usikkert vitenskapsfelt, og dette er spesielt sant når det gjelder helsevirkningene ved å bo på ulike etasjenivåer, hvor veldig lite er kjent med noen særlig grad av sikkerhet.
Gjennom de ulike studiene som er gjennomført til nå, ser etasjenivå ut til å fange opp noe – en eller flere risikofaktorer – som ikke er tatt med i studienes design. For å få mer solid innsikt i hvordan etasjenivå henger sammen med helse og sykdom, er det essensielt at fremtidige studier undersøke etasjenivå sammen med potensielle miljøfaktorer. Svarene på hvordan etasje og helse henger sammen, er neppe enkle, men kan i stedet variere over tid, og fra sted til sted, i takt med at samfunnet og miljøet endrer seg.
Hvordan etasjenivå henger sammen med helse, er kanskje ikke det mest kritiske spørsmålet i seg selv. Spørsmålets betydning kan ligge mer i å fremme vitenskapen som handler om miljøeksponeringer, samt muligheten for å forbedre eksponeringsmodeller. Det er allerede godt etablert at miljøfaktorer knyttet til etasjenivå, som luftforurensning og miljøstøy, er viktige bidragsytere til sykdom og dødelighet.
Til sammenligning har epidemiologiske studier på elektromagnetiske felt og eksponering for mobiltelefon-antenner ikke kommet like langt som forskningen på luftforurensning og miljøstøy. Imidlertid, dersom funnene som er antydet i Balmori (2022) sin litteraturgjennomgang reflekterer virkelige effekter, kan nye mennesker bli syke og få livet sitt forkortet for hver dag som går uten at det iverksettes flere beskyttelsestiltak. Slike bevis kan tyde på at retningslinjene for eksponering og grenseverdier som brukes i Europa og andre steder, er utdaterte; at videre forskning er svært nødvendig; og at større forsiktighet bør tas ved plassering av mobiltelefonantenner mens mer data samles inn. Når det gjelder etasjenivå, er det teoretisk mulig at plasseringen av antenner kan påvirke beboere på spesifikke etasjer uforholdsmessig.
Etasjeforskning kan i utgangspunktet virke som et lettsindig eller underfundig tema. Men dypere utforskning avslører potensielt alvorlige konsekvenser for beboere som står overfor risikofaktorer knyttet til deres etasjenivå.
Epidemiologi er som å løse et puslespill. Mønstrene vi observerer kan veilede oss i å forbedre studiedesign og bygge en kumulativ kunnskapsbase. John Snow, som regnes som en av grunnleggerne av epidemiologi, brukte todimensjonale kart i sin studie av kolera-utbrudd i London. Hans undersøkelser førte til tiltak som stoppet smitten, selv om den bakterielle årsaken ikke var forstått på den tiden. Den nylige studien fra Nederland understreker viktigheten av å inkludere den vertikale dimensjonen av byene i fremtidige miljø-epidemiologiske studier.
For de som planlegger fremtidig forskning på etasjenivå-effekter, er her noen anbefalinger:
Undersøk en rekke utfall: Studer flere sykdommer eller dødsårsaker for å forstå bedre hvorfor visse effekter kan oppstå på spesifikke etasjenivåer. Ulike sykdommer har ulike etiologier (årsaker).
Mål miljøfaktorer: Når det er mulig, inkluder mål av ulike miljøeksponeringer, som luftforurensning, støy og elektromagnetiske felt.
Bruk detaljerte kategorier på etasjenivåene i analysene: Ikke gruppér flere etasjer sammen, hvis det kan unngås.
- Samle inn data om bygningenes høyde: I tillegg til etasjenivå, samle informasjon om bygningens høyde, som gir mer kontekst til funnene.
References
Citation
@online{rohde2025,
author = {Rohde, Mads},
title = {Vertikalt liv},
date = {2025-01-05},
url = {https://madsrohde.com//posts/no/vertical-living},
langid = {no}
}