Biene entrer rommet på Litteraturhuset i Oslo

Daniel Favres forskningsprofil

Tabell: Oversikt over Daniel Favres publikasjoner i hans ResearchGate-profil (per november 2025)

Før han begynte å studere honningbier, forsket Favre på virologi. Hans første artikkel er fra 1993, om Semliki Forest-viruset (Favre et al., 1993).

Du kan finne Daniel Favres fullstendige forskningsprofil på ResearchGate.net ².

Bakteppet for Favres første studie av honningbier: Statistikk og erfaringer fra den virkelige verden

Favre tok publikum inn i honningbiene og birøkternes verden, gjennom en presentasjon som var en oversikt over tre av hans vitenskapelige artikler, hvor han har studert honningbier med de følgende ulike oppsettene på mobilstrålingen:

1. Eksponering for mobilstråling (ved bruk av ekte mobiltelefoner) (Favre, 2011)
2. Eksponering for mobilstråling (ved hjelp av et nytt eksponeringsoppsett som tar bort telefonen og den eventuelle direkte varmen den kan forårsake) (Favre, 2017)
3. Skjerming av bier mot mobilstråling (i et Faraday-bur) (Favre & Johansson, 2025)

Foredraget til Favre var ganske stimulerende, med en spennende historie og til og med et lydopptak av bier i nød som ga en ekstra dimensjon til presentasjonen.

Under slike omstendigheter kan overbevisning lett oppstå av fascinasjon snarere enn logikk og rasjonalitet, og man bør være forsiktig med å la seg rive med hvis det er kunnskap man er ute etter.

La oss huske på at enkeltstudier sjelden kan brukes alene til å trekke sterke konklusjoner, og merk at jeg ikke kommer til å foreta en fullstendig kritisk vurdering av Favres eksperimenter og metoder.

La oss se hva Favre presenterte, og legge til noen tanker og ideer som dukket opp i kjølvannet av hans presentasjon.

Noe av Favres egen historie kom også frem i lyset. Som birøkter opplevde han et tap av bier på 40 % i 2008. Dette forbløffet ham.

I 2008 startet han også det eksperimentelle arbeidet som førte til hans første forskningsartikkel (Favre, 2011) om effekten av elektromagnetiske felt (EMF) på bier.

Favre forklarte at han i løpet av de 17 årene som har gått siden han utførte sin første studie av EMF-effekter på bier i 2008, praktisk talt ikke har mottatt noen finansiering. Likevel har han fortsatt, noe jeg mener viser engasjement og en ekte, brennende interesse for vitenskap og det aktuelle temaet.

Det virket på meg som om det var Favres erfaring med tap av bier i 2008 som fikk ham til å gjennomføre sin første studie der bier ble utsatt for elektromagnetiske felt (mobilstråling).

Under presentasjonen viste han også statistikk fra en studie fra 2007, som jeg forsto påvirket ham til å se nærmere på elektromagnetiske felt. Statistikken, som er avbildet på bildet nedenfor, viste at den viktigste rapporterte årsaken til tap av honningbier (av 43 % av respondentene i den undersøkelsen) var at biene rett og slett bare forsvant.

Jeg forstod det slik at Favre så denne statistikken, om at biene bare forsvant, i sammenheng med teoriene som finnes om at biene bruker en magnetisk sans for å orientere seg.

Studie 1: Det første bie-eksperimentet (2008, publisert i 2011)

Daniel Favres første eksperiment, som ble gjennomført i 2008, innebar eksponering for virkelige mobiltelefoner, og viste at aktive telefoner utløste “pipelyd-signalet” hos honningbier, men ikke i kontrollgruppen som ikke ble utsatt for mobilstråling (Favre, 2011).

Et bilde av forsøksdesignet, fra seminaret, er vist nedenfor.

Et lydopptak av “pipelyd”-responsen ble også presentert for publikum.

I videoklippet nedenfor, som ble tatt opp på seminaret, hører vi først den normale summelyden fra honningbiene, før telefonene aktiveres. Etter at mobiltelefonene blir aktivert, begynner pipelyden etter rundt 30-45 minutter, ifølge Favre.

Favre bemerket at det finnes fem forskjellige pipelyd-signaler hos bier, og at de er et tegn på at biene er under stress.

Da Favre publiserte studien, ble den møtt med én spesiell kritikk, ifølge Favre: Effekten kan skyldes varmen som genereres av telefonene, snarere enn den radiofrekvente elektromagnetiske strålingen som telefonene sender ut under kommunikasjon.

Dette fortalte han publikum. Og jeg kan påpeke at en lignende kritikk av og til innvendes mot studier på mennesker, om mobilstråling og sædkvalitet, der det brukes ekte telefoner: Telefonens batteri kan skape varme som i teorien kan gjøre studien ugyldig hvis det ikke tas høyde for varmen, siden varme også er kjent for å påvirke sædkvaliteten (ARPANSA, n.d.; Chu et al., 2023).

Studie 2: “Du må ta hensyn til at mobiltelefon-batterier genererer varme!”

Jeg fornemmet at Favre fant det usannsynlig at varmen fra en mobiltelefon kunne skape de observerte effektene i bienes atferd. Likevel, som en god forsker ville gjort, gjennomførte Favre en ny studie (Favre, 2017) for å ta høyde for en slik effekt av varmen fra mobiltelefonbatteriet.

Det gjorde han med, så vidt jeg kan se, et ganske avansert - eller til og med genialt - eksponeringsoppsett, som jeg har slått opp i artikkelen hans etter presentasjonen.

Det som er viktig å merke seg med eksponeringsoppsettet, er at Favre denne gangen ikke brukte mobiltelefoner, men at det nye oppsettet hans likevel sørget for at biene mottok stråling med lignende karakteristikker som bier vil kunne oppleve i den virkelige verden, siden han bare forsterket mobilsignalet fra nærliggende mobilmaster.

Du skjønner, hvorfor brukte Favre i det hele tatt mobiltelefoner i sin første studie i 2008/2011? Hvorfor brukte han ikke bare en slags signalgenerator, som også ville gjort det mulig for ham å kontrollere de nøyaktige eksponeringsnivåene når det gjelder strålingens intensitet, eller styrke?

Jeg kan ikke huske at Favre forklarte dette under presentasjonen sin, men det er i fagfeltet velkjent at signaler fra den virkelige verden skiller seg fra rene elektromagnetiske bølger som ikke bærer data (informasjon).

I den virkelige verden har eksponeringen informasjon kodet inn i bølgene - bølgene er modulerte og pulserte. Bølgene er også polariserte. Og disse spesifikke egenskapene kan være det som forårsaker de viktigste biologiske effektene (Panagopoulos et al., 2025).

Med dette nye eksponeringsoppsettet, der telefonene og deres batterier ble tatt ut av ligningen, var effekten fra den første studien fortsatt til stede. Biene begynte å “pipe”.

Uavhengig av gyldigheten av resultatene fra studie 1 og 2, ga demonstrasjonen av “pipelyd”-responsen publikum et klarere bilde av hvordan bier kan påvirkes av elektromagnetisk forurensning i miljøet.

Studie 3: Bier i bur. Ikke en god idé?

Det var fascinerende å høre summingen fra biene og hvordan den endret seg da de ble utsatt for radiofrekvent stråling, men samtidig var det kanskje ikke helt overraskende å høre om studier som rapporterte uheldige virkninger av mobilstråling. Jeg, og mange andre, har tidligere støtt på studier som indikerer negative effekter i bier og insekter.

Det var da i stedet Favres tredje artikkel, som for meg fremstod som den mest overraskende og interessante.

I den tredje artikkelen konkluderte Favre med at skjerming av bier fra mobilstrålingen hadde en negativ effekt (Favre & Johansson, 2025).

Det fremgår av Favres forutgående artikkel fra 2017, at han i utgangspunktet hadde en hypotese om at skjerming av biene fra strålingen kunne brukes som bevis på mobilstrålingens negative effekter. I artikkelen sto det at “eksperimenter er i gang for å teste denne hypotesen” (Favre, 2017).

Hvis det skulle vise seg at beskyttelse mot mobilstrålingen var gunstig for biene, vil det også være et bevis for at eksponering for strålingen måtte være skadelig.

Dette gikk imidlertid ikke som forventet. Under forsøkene viste det seg at skjermingen var ineffektiv eller til og med ga mer skadelige effekter. Da kom Favre opp med en ny hypotese: At noe viktig gikk tapt når biene ble skjermet.

I sin presentasjon var han veldig klar i sin tro på hva som var gått tapt. Han sa at han hadde funnet bevis for at det var Schumann-resonansen. Hvorfor det? Fordi da han introduserte frekvensene til Schumann-resonansene i den EMF-skjermede bikuben ved hjelp av en Schumann-generator, reverserte det de negative effektene som tidligere var observert i den EMF-skjermede bikuben.

Kort fortalt er Schumann-resonansen et signal som først ble beskrevet, eller forutsagt, av Winfried Otto Schumann i 1952: Elektromagnetiske bølger som skyldes lynnedslag, fanges opp i hulrommet mellom jorden og ionosfæren (ca. 50 til 1000 km over jordoverflaten). Frekvensen er ekstremt lav, og bølgene beveger seg over lange avstander uten å dempes. Lyn slår ned over hele jorden, hele tiden, så Schumann-resonansene forplanter seg gjennom lufta og når til en hver tid alle jorden skapninger.

For mer informasjon om Schumann-resonanser, se for eksempel Wikipedia eller Grokipedia. (Fun fact: Jeg bidro faktisk til den første redigeringen av Grokipedia-artikkelen om Schumann-resonansene, og Wikipedia-medgrunnlegger, Larry Sanger, som nå er større fan av Grokipedia, repostet min tweet om endringen. Endringen er synlig i Grokipedias redigeringshistorikk for artikkelen.)

Siden Schumann-resonanser har eksistert gjennom hele livets historie her på jorden, kan livet ha utviklet seg i harmoni med dem. I så fall kan det hende at vi trenger dem for å fungere optimalt. Det er i hvert fall teorien som Favre baserte seg på, i sitt eksperiment med Schumann-resonanser hos bier.

Urbane birøktere eksisterer: Hvordan er det mulig for bier å overleve i byer? (Et spørsmål fra publikum)

Et annet lag av kompleksitet er bienes bredere økologi. Einar Flydal påpekte at de siste rapportene viser at bestanden av villbier faktisk øker i Norge, og at det også er kjent at populasjonene av villbier kan trues av av honningbier.

Hva er implikasjonene av alle slike mulige sammenhenger? Det er i hvert fall komplekst. Jeg skulle gjerne ha hørt en mer inngående diskusjon med erfarne birøktere og eksperter på eksponering for elektromagnetiske felt, for å se om de kunne kastet mer lys over det tilsynelatende paradokset med urbane birøktere. Er det i det hele tatt et reelt paradoks her? Selv om eksperimenter som de Daniel Favre har utført, er nyttige, understreket Alain Thills presentasjon senere i arrangementet at det er mangel på data og robuste observasjonsstudier utført under virkelige eksponeringsforhold, når det gjelder insekter og elektromagnetiske felt. Jeg vet at urbanisering, og insekters tap av landområder til mennesker, ofte blir nevnt som en hovedårsak til insektnedgangen. Men der mennesker okkuperer landområder, introduseres eller øker intensiteten av elektromagnetisk forurensning, slik at disse to faktorene (“tap av landområder” og elektromagnetisk forurensning) kan forveksles som årsaksfaktorer.

Uten slike data og vitenskapelige undersøkelser er det sannsynlig at folks virkelighetsoppfatninger kan være sterkt påvirket av deres egne erfaringer. Folk ser kanskje bier i byene og legger merke til de mange mobilmastene og andre trådløse sendere. I en slik situasjon er det helt naturlig at noen kan lure på hvor skadelig ikke-ioniserende stråling fra mobilsendere, Wi-Fi-nettverke, med mer, egentlig kan være. Derfor har vi heldigvis obervasjonsvitenskap som kan gi mer objektive svar enn du og jeg kan observere oss frem til uten de vitenskapelige metodene, når vi går rundt omkring i byen. Men det hjelper ikke at metodene finnes om forskningen ikke utføres.

Neste episode

På Litteraturhuset i Oslo skulle vi snart ta et fugleperspektiv og se på forskningen på insekter og elektromagnetiske felt gjennom “review- og metaanalysemetodikk” med Alain Thill. Denne metodikken kan gi flere svar på statusen på det vitenskapelige området som angår insekter og elektromagnetiske felt - mens Favre sin presentasjon hadde gitt oss et nærbilde av noen få spesifikke studier.

Men først skal vi ta en enda nærmere titt på naturens maskineri. Vi skulle få en presentasjon av forbløffende vitenskap om insekters elektromagnetiske natur av Sam J. England. Jeg kommer til å dekke presentasjonen hans i et kommende blogginnlegg (Rohde, 2025b). For alle vitenskaps-nerder der ute som elsker mekanistisk vitenskap og grunnforskning, eller alle som bare liker å prøve å forstå verden rundt oss, vil Englands presentasjon helt sikkert være midt i blinken. England har studert naturlig statisk elektrisitet i insekter i detalj, hovedsakelig for å bedre forstå hvordan insekter utnytter slike felt til å overleve og formere seg - uavhengig av eventuell elektromagnetisk forurensning.

Publiseringshistorikk or denne artikkelen: Innlegget ble publisert første gang 28. november 2025, på engelsk, og deretter oversatt til norsk, publisert 11. desember.

Nok et vitenskapelig arrangement om elektromagnetiske felt i Oslo!

I 2024 dekket jeg et arrangement i Oslo om skjermer, stråling og helse, med den anerkjente stråleforskeren Devra Davis (Rohde, 2024a). Innlegget ble delt internasjonalt (Flydal, 2024) og også oversatt til svensk av Miljöföreningen Vågbrytaren (Rohde, 2024b).

Som pådriver for mer forskning på helseeffekter av elektromagnetiske felt (EMF) kunne jeg ikke gå glipp av muligheten til å delta på nok et live arrangement i Oslo, der jeg bor, med internasjonale EMF-forskere på scenen.

Lørdag 18. oktober 2025, var temaet insekter.

Arrangementet tok opp både grunnforskning på insekters elektromagnetiske natur, og forskning på effekten av elektromagnetisk forurensning på insekter.

I tillegg til EMF-forskerne var det tre foredragsholdere som tok for seg kraftpolitikk, vindturbiner, kraftdistribusjonssystemer, samt vitenskapsfilosofi og risikohåndtering innen miljøvitenskap (eller miljøkjemi).

Her skal jeg gi et kort sammendrag av hver EMF-forskers presentasjon, i en liten serie blogginnlegg.

Fra hver presentasjon trekker jeg frem ett eller to interessante punkter, og jeg legger til mine egne kommentarer der det er relevant.

For hver forsker har jeg også laget tabeller som oppsummerer hver forskers publikasjoner, inkludert antall publikasjoner og siteringer, og med lenker til hver enkelt forskningsartikkel.

Introduksjon: Einar Flydal & Else Nordhagen

Metoden

Moskowitz bloggpost ga ingen beskrivelse av metoden som kunne gjenskapes, så min fremgangsmåte kan skille seg fra hans.

Det som helt klart skiller metodene er at han har ønsket å fange opp TV-saker, mens jeg ser på nettavisers nyhetsdekning.

Jeg antar Moskowitz har kartlagt kun TV-saker for å begrense seg. En kartlegging av alle nettavisers nyhetssaker i et stort land som USA kan fort bli omfattende, men i et lite land som Norge er det enklere.

Jeg har også kun gjort et begrenset søk. Jeg har kun søkt etter nyhetsartikler om «mobilstråling», og kun de siste 10 årene, og som har publisert på de største nyhetsmediene i Norge sine nettsider.

Søkeordet jeg brukte var bare «mobilstråling».

Man kan anta at saker om «mobilstråling» oftest vil handle om mulige helsefarer forbundet med mobilstråling. (Søket kan ha høy «spesifisitet», som betyr at man neppe fanger opp artikler som handler om noe annet enn temaet man egentlig er interessert i.)

På den andre siden, når jeg har valgt å bruke kun søketermen «mobilstråling» kan metoden gå glipp av flere aktuelle artikler om mulige helsefarer forbundet med trådsløs teknologi eller radiofrekvent stråling mer generelt. Saker om for eksempel stråling fra smartmålere, trådløse nettverk eller bare om biologiske effekter av radiofrekvent stråling generelt, kan ha blitt forfattet uten bruk av begrepet «mobilstråling» i artiklene. Saker om mobilstråling kan også ha blitt skrevet med synonymer som «mobiler og stråling», «elektromagnetiske felter fra mobiltelefoner» og lignende, men slike saker kan altså potensielt ha glippet fra datamaterialet siden søket ikke tar hensyn til synonymene. (Søket kan ha mindre optimal «sensitivitet», som betyr at man ikke klarer å fange opp alle aktuelle artikler.)

Jeg søker i forholdsvis mange nyhetsmedier. De følgende sytten nyhetsmedier ble søkt.

Landsdekkende nyhetsmedier:

• vg.no
• nrk.no
• aftenposten.no
• dagbladet.no
• tv2.no
• nettavisen.no
• dn.no (Dagens Næringsliv)
• e24.no
• abcnyheter.no
• dagsavisen.no
• klassekampen.no
• forskning.no
• dagensmedisin.no

Regionale nyhetsmedier:

• adresseavisen.no
• bt.no (Bergens Tidende)
• aftenbladet.no
• fvn.no (Fædrelandsvennen)

Utvalget av nyhetsmedier kunne sikkert vært forbedret. Jeg har ikke tatt meg bryet med å raffinere listen for å imøtekomme alle mulige forbehold.

Søkene er utført maskinelt.

Søkene tilsvarer manuelle søk i Google med «mobilstråling site:nrk.no», for nrk.no og likeledes for andre nyhetsmedier enn nrk.no, samtidig som man bruker Google’s filtreringsknapp for å filtrere resultatene til kun å omhandle tidsperioden 1.1.2015 til 31.12.2024.

Forsøker du å gjenskape søkene i nettleseren, skal du i kunne sjekke resultatene du får opp mot de jeg har fått. (Som nevnt i advarselen i toppen av artikkelen, vil noen avvik helt sikkert kunne observeres, antageligvis fordi Google’s API som er benyttet, håndterer datofilteret noe ulikt sammenlignet med manuelle søk i nettleseren.)

Resultater

Her er det jeg fant.

Vedlegg: Metodenotat

#Merk: Koden cacher ved å lagre resultatene i en fil, news_results.rds.
#Hvis man ønsker å kjøre spørringen på nytt sletter man bare fila news_results.rds.

#Denne koden lagrer resultatene til til arbeidsdisk
#Bruk kommandoen 
#getwd()
#for å sjekke hvor resultate lagres. 

library(httr)
library(jsonlite)
library(dplyr)
library(purrr)

api_key <- "DIN_API_KEY" #LEGG INN
cse_id  <- "DIN_CSE_ID" #LEGG INN

# Sett datobegrensning her (eller tom streng for ingen begrensning)
date_restriction <- "sort=date:r:20150101:20241231"

max_results_setting <- 100

my_query <- "mobilstråling"

google_search <- function(query, date_restriction = NULL, max_results = max_results_setting) {
  # max_results = totalt antall treff du vil hente (maks 100 per medium/spørring i gratisversjonen av API-et)
  all_results <- list()
  
  for (start in seq(1, max_results, by = 10)) {
    url <- paste0(
      "https://www.googleapis.com/customsearch/v1?q=",
      URLencode(query),
      "&cx=", cse_id,
      "&key=", api_key,
      "&start=", start
    )
    
    if (!is.null(date_restriction) && date_restriction != "") {
      url <- paste0(url, "&", date_restriction)
    }
    
    res <- GET(url)
    dat <- fromJSON(content(res, "text", encoding = "UTF-8"), flatten = TRUE)
    
    if (!"items" %in% names(dat)) break  # ingen flere treff
    
    all_results[[length(all_results) + 1]] <- tibble(
      title   = dat$items$title,
      link    = dat$items$link,
      snippet = dat$items$snippet,
      query   = query
    )
  }
  
  if (length(all_results) == 0) return(NULL)
  bind_rows(all_results)
}


# ---------------------------------
# Norske medier vi vil sjekke
# ---------------------------------
domains <- c(
  "vg.no",
  "nrk.no",
  "aftenposten.no",
  "dagbladet.no",
  "tv2.no",
  "nettavisen.no",
  "adresseavisen.no",
  "bt.no",
  "aftenbladet.no",
  "fvn.no",
  "dn.no",
  "e24.no",
  "abcnyheter.no",
  "dagsavisen.no",
  "klassekampen.no",
  "forskning.no",
  "dagensmedisin.no" #,
)

# Lag queries (søker etter 'mobilstråling' på hvert domene)
queries <- paste0(my_query," ","site:", domains)

# ---------------------------------
# Caching
# ---------------------------------
cache_file <- "news_results.rds"

if (file.exists(cache_file)) {
  message("🔄 Leser fra cache: ", cache_file)
  results <- readRDS(cache_file)
} else {
  message("⏳ Kjører API-søk...")
  
  results <- purrr::map_df(queries, ~google_search(.x, date_restriction, max_results = max_results_setting)) %>%
    mutate(domain = sub(".*site:", "", query))
  
  saveRDS(results, cache_file)
  message("✅ Lagret til cache: ", cache_file)
}

#print(results)

Hvorfor studere sammenhengen mellom etasjenivå og helse?

Før vi ser nærmere på den nye studien, la oss klargjøre rasjonalet for å gjennomføre epidemiologiske studier om etasjenivåer og helserisiko. Hva er relevansen for folkehelsen?

Vi tror tross alt ikke at det å bo i en spesiell etasje i seg selv kan øke eller redusere risikoen for sykdom, men at det kan finnes faktorer knyttet til etasjeplan som kan påvirke helsen.

Potensielt kan det å bo i ulike etasjer påvirke atferden vår. Winston Churchill beskrev dette elegant i et sitat som ofte siteres av byplanleggere og arkitekter (min oversettelse):

Vi former våre bygninger, og deretter former våre bygninger oss

We shape our buildings, and afterwards our buildings shape us

Winston Churchill

Tidlig forskning om etasjenivåer diskuterte om det å bo i øvre etasjer kunne øke graden av sosial isolasjon (Wilcox and Holahan 1976) og redusere utendørs lek blant barn (e.g. Gittus 1976 in Evans et al. (2003)), og studier har også indikert at å bo på høyere etasjenivåer tilgjengeliggjør et middel for å ta selvmord (Panczak et al. 2013). Dette er eksempler på hvordan arkitektur kan påvirke menneskelig atferd.

Miljøfaktorer, og deres relasjon til etasjenivåer, har begynt å bli diskutert i den vitenskapelige litteraturen først omkring det siste tiåret.

Nedenfor er et bilde av faktorer som er studert, eller som det finnes hypoteser om, knyttet til deres mulige innvirkning på forskjellige etasjer og derigjennom helse.

Men hvis slike miljøfaktorer har innvirkning på folkehelsen, hvorfor er det da ikke nok å bare studere eksponeringen for hver av disse miljøfaktorene direkte (noe vi allerede har gjort i mange epidemiologiske studier, og fortsetter å gjøre)? Er ikke det bedre enn å bare se på hvordan helse er fordeler seg over ulike etasjenivåer?

Fordi det faktisk er slik at etasjestudiene som er utført frem til i dag ikke samtidig ser på helseutfall og beboernes eksponering for miljøfaktorer. Studiene undersøker kun om det er en assosiasjon mellom å bo på ulike etasjer og helse.

Én grunn til å likevel gjennomføre studier som kun ser på hvordan etasjeplan er assosiert med helse, er at slike studier kan utføres relativt raskt og kostnadseffektivt, sammenlignet med studier som også samler inn data om miljøeksponeringene. Man kan bruke tilgjengelige data om boligetasje og helseutfall, for eksempel fra befolkningsregistre. Slike studier kan avdekke ny og overraskende kunnskap. Hvis man observerer en stor effekt, kan det signalisere for eksempel:

1. At vi bør forsøke å forstå bedre de faktorene som kan ha en innvirkning på ulike etasjer.

2. At vi bør vurdere avbøtende strategier for ulike etasjer der enkelte faktorer kan ha en virkning.

3. At vi bør tenke på etasjenivåenes innvirkning på helse, inkludert livskvalitet, når vi planlegger byer.

4. Det kan informere oss om at etasjenivå er en viktig variabel å ta hensyn til når vi modellerer eksponeringer i epidemiologiske studier.

Det siste punktet kan være det viktigste for epidemiologer, da det vil bidra til å forbedre kvaliteten på kunnskapen vi har om miljøfaktorer, gjennom mer presise eksponeringsvurderinger og dermed risikoestimater.

Noen mennesker kan komme til å velge å bo på bestemte etasjenivåer hvis de er opplyst om etasje-forskning. Det kan forsterke sosiale ulikheter i helse: De som er minst informerte eller har lavest kjøpekraft, kan ende opp med å bo på en etasje som oppfattes som mindre attraktiv. Det er en påminnelse om at hvis man ikke adresserer miljøfaktorene som har en innvirkning på folkehelsen, vil urettferdige helseforskjeller kunne vedvare eller til og med forsterkes, til tross for eller til og med på grunn av at vi får mer kunnskap om emnet.

Den nye nederlandske studien og motstridende resultater i etasjeforskningen

Studiene om etasjenivå og helse er ikke bare få og spredt utover i tid – de gir også noe motstridende resultater. Det som imidlertid er felles, er at de som regel finner assosiasjoner.

Ingen etasjenivå-studier så langt har inkludert målinger av faktorer som kan forklare assosiasjonene de finner, men den beste teorien hittil ser ut til å være at forskjeller i risiko for sykdom eller død på ulike etasjer kan skyldes miljøfaktorer, nærmere bestemt luftforurensning og veitrafikkstøy. I urbane miljøer er disse faktorene nesten alltid til stede, i varierende grad.

Både luftforurensning og støy er kjent for å forårsake sykdom på befolkningsnivå, og i separate studier har det også blitt funnet at disse to faktorene er høyere på lavere etasjenivåer. Derfor kan vi forvente å observere at personer som bor på lavere etasjenivåer har noe kortere levetid, noe som også ble observert for førte gang i den sveitsiske studien (Panczak et al. 2013).

En effektforvekslende faktor som ikke er fullt ut kontrollert for, kan også være en mulig forklaring på eventuelle assosiasjoner som blir funnet. For eksempel kan det å bo høyere opp være mer attraktivt for en del av befolkningen som også har andre karakteristikker som er viktige for helse. Men studiene som finnes justerer riktignok for flere slike karakteristikker, som helseatferd og ulike mål på sosioøkonomisk status.

I den nylige studien av Ginos og medforfattere (2024) ser deler av funnene ut til å være i tråd med det vi hittil har trodd. Å bo nærmere bakken kan generelt sett være mindre sunt.

De som bodde på lavere etasjenivåer (1.–4. etasje) så ut til å dø med en høyere rate sammenlignet med den delen av befolkningen som bodde på de aller øverste etasjenivåene (13. etasje eller høyere).

Men overraskende nok fant forfatterne også noen etasjenivåer midt imellom (9.–10. etasje) som skilte seg ut med høyere dødelighet. Et merkelig resultat som får en til å klø seg i hodet.

Figuren nedenfor viser hovedfunnene fra den nederlandske studien.

Assosiasjonene mellom etasjenivå og dødelighet ble antydet i hovedanalysen som inkluderte alle studiedeltakerne, men ble tydeligere når forfatterne begrenset analysene til kun å se på de med lavere utdanning eller når de ekskluderte personer med bevegelseshemming (“locomotor disability”.

Ikke-lineære assosiasjoner er ikke sett i tidligere studier, men det bør bemerkes at Panczak et al. (2013) grupperte alle individer i 8. etasje eller høyere sammen i én kategori, så om de faktisk undersøkte slike ikke-lineære effekter over 8. etasje er noe uklart. Nedenfor er en figur med hovedfunnene fra den sveitsiske studien fra 2013.

I Oslo-studien fra 2016 (Rohde and Aamodt 2016) fant vi også indikasjoner på dårligere helse (mer hjerte- og karsykdommer) høyere opp, men metodologiske begrensninger, der vi ikke fullt ut kunne ta hensyn til bygningens høyde, fikk oss til å tro at det vi observerte i realiteten kunne skyldes faktorer knyttet til det å bo i høyblokker, eller faktorer knyttet til den spesifikke subpopulasjonen som bor i høyblokker.

Med andre ord, da vi sammenlignet sykdomsforekomsten (prevalensen) på høyere etasjenivåer med forekomsten på lavere etasjenivåer, sammenlignet vi også delvis folk som bodde i høyere bygninger med de som bodde i lavere bygninger. Vi hadde ikke mulighet til å skille mellom lave og høye blokker i våre data.

En slik metodologisk svakhet kan neppe forklare resultatet som viste høyere risiko for død i 9.–10. etasje i den nye nederlandske studien:

Å bo i 9.–10. etasje i den nederlandske studien (Ginos, Voortman, and Ikram 2024) betyr at man bor i de høyeste bygningene, fordi bygningene i studien nesten utelukkende var enten 8 eller 14 etasjer høye. Og assosiasjonen ble funnet ved å sammenligne beboere i 9.–10. etasje med beboere i toppetasjene (13+), som alle er etasjenivåer i de høyeste bygningene i studien. Dette gjør det mer sannsynlig at den høyere dødsraten i 9.–10. etasje er en effekt av etasjenivå, heller enn å ha å gjøre med uobserverte karakteristikker knyttet til beboere i de høyeste bygningene.

Risikoen i 9.–10. etasje i den nederlandske studien fra 2024 var lik den på de laveste etasjenivåene. Den potensielle beskyttende effekten ble hovedsakelig observert i de aller høyeste etasjene, og noen etasjenivåer imellom (5.–8. og 11.–12. etasje) hadde dødsrater som ikke skilte seg mye fra toppetasjene (13+).

Det er verdt å legge merke til at Ginos og medforfatterne stratifiserte analysene sine etter sosioøkonomisk status, noe som gjorde assosiasjonene tydeligere i gruppene med lavest utdanning. Det er også verdt å merke seg at en stor andel av boligene i Ommoord i Rotterdam er sosialboliger (over 50 prosent og kanskje enda mer for høyblokkene). Beboerne tilordnes delvis tilefeldig bolig og etasjenivå, gjennom et venteliste- og loddtrekningssystem. Dette reduserer sannsynligheten for at etasje-assosiasjonene i den nederlanske studien skyldes uobserverte konfunderende faktorer (effektforvekslere). Altså, antagelig er det ikke noe spesielt som kjennetegner menneskene som bor i 9-10. etasje og som samtidig gjorde at de skilte seg fra de andre beboerne i dødeligehetsrater.

En nærmere titt på den nylige Ommoord/Rotterdam-studien

Epidemiologi: En vitenskap med iboende usikkerhet

Epidemiologi er, av natur, et usikkert vitenskapsfelt, og dette er spesielt sant når det gjelder helsevirkningene ved å bo på ulike etasjenivåer, hvor veldig lite er kjent med noen særlig grad av sikkerhet.

Gjennom de ulike studiene som er gjennomført til nå, ser etasjenivå ut til å fange opp noe – en eller flere risikofaktorer – som ikke er tatt med i studienes design. For å få mer solid innsikt i hvordan etasjenivå henger sammen med helse og sykdom, er det essensielt at fremtidige studier undersøke etasjenivå sammen med potensielle miljøfaktorer. Svarene på hvordan etasje og helse henger sammen, er neppe enkle, men kan i stedet variere over tid, og fra sted til sted, i takt med at samfunnet og miljøet endrer seg.

Hvordan etasjenivå henger sammen med helse, er kanskje ikke det mest kritiske spørsmålet i seg selv. Spørsmålets betydning kan ligge mer i å fremme vitenskapen som handler om miljøeksponeringer, samt muligheten for å forbedre eksponeringsmodeller. Det er allerede godt etablert at miljøfaktorer knyttet til etasjenivå, som luftforurensning og miljøstøy, er viktige bidragsytere til sykdom og dødelighet.

Til sammenligning har epidemiologiske studier på elektromagnetiske felt og eksponering for mobiltelefon-antenner ikke kommet like langt som forskningen på luftforurensning og miljøstøy. Imidlertid, dersom funnene som er antydet i Balmori (2022) sin litteraturgjennomgang reflekterer virkelige effekter, kan nye mennesker bli syke og få livet sitt forkortet for hver dag som går uten at det iverksettes flere beskyttelsestiltak. Slike bevis kan tyde på at retningslinjene for eksponering og grenseverdier som brukes i Europa og andre steder, er utdaterte; at videre forskning er svært nødvendig; og at større forsiktighet bør tas ved plassering av mobiltelefonantenner mens mer data samles inn. Når det gjelder etasjenivå, er det teoretisk mulig at plasseringen av antenner kan påvirke beboere på spesifikke etasjer uforholdsmessig.

Etasjeforskning kan i utgangspunktet virke som et lettsindig eller underfundig tema. Men dypere utforskning avslører potensielt alvorlige konsekvenser for beboere som står overfor risikofaktorer knyttet til deres etasjenivå.

Skjermer og helse: Stråling som en komplementær teori til sosiale forklaringsmodeller

Skjermbruk har blitt et omdiskutert tema de siste årene. Jeg skal ikke forsøke å telle antall bøker som har blitt utgitt om de mulige skadelige effektene av skjermbruk. En nylig internasjonal bestselger er Jonathan Haidts bok The Anxious Generation (2024). I The Anxious Generation utforsker Haidt økningen i skjermbruk som en sannsynlig årsak til nedgangen i psykisk helse, spesielt blant unge.

Men hvis skjermenes virkninger er reelle, på hvilken måte virker de inn på vår helse? Sosiale og psykologiske effekter har blitt fremhevet, i tillegg til effekten av blått lys, som vi har fått mer kunnskap om de siste årene.

Den amerikanske epidemiologen og toksikologen Devra Davis besøkte Norge 7. november 2024 for lanseringen av den norske utgaven av boken hennes Trådløse skjermer - stråleskadene og tilsløringene av dem og holdt et foredrag for rundt 150 deltakere. I Trådløse skjermer presenterer hun en annen forklaring på de mulige skadelige effektene av skjermbruk, basert på ren biofysikk – den ikke-ioniserende strålingen fra våre håndholdte enheter.

Temaet er kontroversielt. Samfunnet er generelt ikke positivt innstilt til ideen om at ikke-ioniserende stråling kan ha betydning for folkehelsen. Å kritisere skjermer innebærer også et angrep på en teknologi vi er glad i og som mange virksomheter er avhengige av. Selv for Jonathan Haidt, som ikke berører strålingstemaet i sin bok, har “håndteringen av kritikken blitt en fulltidsjobb”.

Her følger en kort oppsummering av Davis’ foredrag i Oslo 7. november. Jeg går ikke inn i detaljene i de ulike påstandene i Davis’ presentasjon, eller arrangementets andre bidragsytere sine presentasjoner.

Testikler

Da jeg vokste opp og fikk min første mobiltelefon rundt årtusenskiftet, en sølvfarget Motorola, husker jeg vagt at vi guttene med en spøkefull tone skremte hverandre med at vi kom til å få testikkelkreft hvis vi bar telefonen i bukselommen.

I dag, 30 år senere, inntok testikler igjen scenen, i Davis’ foredrag, med tittelen Hva testikler og hjerner har til felles – og hva som skjedde med den kunnskapen.

Men siden introduksjonen av mobiltelefonen har det ikke vært testikkelkreft som har fanget forskernes interesse. (Faktisk kan jeg ikke huske å ha sett noen forskningsrapport som undersøker eller finner en sammenheng mellom mobilbruk og testikkelkreft.) Det relevante temaet har blitt mannlig fertilitet. Og det var dette Davis innledet foredraget sitt med.

Davis henviste til mange studier om ulike biologiske og helsemessige effekter, mange hvor hun selv har bidratt, og som etter hennes syn tyder på klare effekter.

Samtidig anerkjente Davis andre teorier om hvorfor vi kan se negative effekter av skjermbruk, som at barns utvikling kan hemmes av tapet av utviklingsmessig viktig verbal og non-verbal kommunikasjon med foreldrene.

Kreft har lenge vært et forskningsinteresse for Davis. I foredraget sitt kom hun inn på funn som er relevante for spesifikke krefttyper, som skjoldbruskkjertelkreft, tykktarmskreft hos unge voksne og hjernekreft. I en artikkel i Environmental Research fra 2017 gjennomgikk hun og medforfatterne litteraturen og konkluderte med at klassifiseringen for radiofrekvent elektromagnetisk stråling (RF-EMF) burde oppgraderes fra gruppe 2B, muligens kreftfremkallende, til gruppe 1, kreftfremkallende. Det internasjonale byrået for kreftforskning (IARC) klassifiserte RF-EMF som muligens kreftfremkallende i 2011.

Selvfølgelig er det kun IARC som har mandat til å endre sin egen klassifisering av kreftfremkallende substanser. RF-EMF skal vurderes på nytt av IARC i perioden 2025-2029, og klassifiseringen kan da komme til endres.

Retningslinjene er utdaterte og har vist seg å overskrides

Videre kritiserte Davis de gjeldende retningslinjene for eksponeringsgrenser og mente at de er utdaterte.

Hvis det er slik at dagens strålegrenser er for lite strenge, burde vi da ikke i det minste stole på at dagens telefoner ikke overskrider dem?

Til dette spørsmålet refererte Davis til funn fra den kanadiske kringkasteren CBS (2017) og Chicago Tribune (2019), som har vist at til mange telefoner overskrider grensene når de testes i reelle situasjoner nær kroppen.

Nedenfor er en video av CBS-rapporten fra 2017.

I tillegg forklarte Davis at organisasjonen hennes, Environmental Health Trust, nylig har avdekket at de amerikanske reguleringsmyndighetene, Federal Communications Commission (FCC), i hemmelighet testet mobiltelefoner tilbake i 2019, samtidig som Chicago Tribune publiserte sin sak om telefoner som overskred strålegrenser. Også i FCCs tester viste resultatene at strålegrensene ble overskredet.

Men FCC holdt denne informasjonen tilbake fra offentligheten. Ifølge Davis er dette en lite kjent sannhet som ennå ikke har kommet i nyhetene. I det store og det hele har ingen av disse avsløringene ført til noen endringer.

Environmental Health Trust vant også en rettssak mot FCC i 2021. Dommeren beordret FCC til å gjennomgå litteraturen om ikke-ioniserende stråling, slik at nyere forskning kunne tas i betraktning i deres retningslinjer. En feil ble imidlertid gjort, forklarte Davis: Retten ga ikke FCC en tidsfrist, så rettsordren har ikke resultert i noen endringer, og en påfølgende rettssak kan være nødvendig for å holde FCC ansvarlig.

Mer nysgjerrighet trengs

Etter min mening burde det Davis presenterte, oppmuntre flere mennesker og forskere til i det minste å være nysgjerrige på de potensielle helserisikoene ved ikke-ioniserende stråling fra skjermer og annet utstyr.

Det er overraskende at forskere som studerer helseeffektene av skjermbruk ofte ikke nevner radiofrekvent stråling. Man kunne i det minste forvente at forskere som ser på helsevirkninger av skjermer, formidler at radiofrekvent stråling ikke er en viktig faktor, eller at kunnskapen er begrenset – hvis det er det som er deres ståsted.

Hvis jeg skal gi en empatisk (i motsetning til en kritisk) fortolkning av hvorfor vi ofte ikke hører om radiofrekvent stråling i diskusjoner om helseeffektene av skjermer, vil jeg si at det kanskje delvis skyldes mangel på kunnskap om radiofrekvent stråling, muligens kombinert med at temaet er komplekst. Om man skulle være mer kritisk, kunne man hevde at når forskere utelater ikke-ioniserende stråling fra ligningen når skjermer er under lupen, så reiser det et forskningsetisk spørsmål. Å simpelthen la være å nevne radiofrekvent stråling, er en enkel utvei, men hva sier det om forskernes sannhetsøken?

Ser vi økt interesse for ikke-ioniserende stråling i Norge?

Undersøker flere forskere strålingseffektene av skjermbruk i Norge?

Jeg har sett få tegn til økende forskningsinteresse. Men en annen foredragsholder på arrangementet, en norsk allmennlege og forfatter, Ole Petter Hjelle, som holdt et innlegg om sin egen bok Det digitale dopet, delte noen nyheter.

Hjelle oppsummerte først effektene av skjermer og mulige forklaringer fra sin egen bok i fire hovedpunkter:

1. Forstyrret hjerneutvikling, spesielt hos små barn
2. Redusert søvntid og kvalitet (på grunn av effekter av blått lys og mindre tid brukt på søvn når skjermer prioriteres)
3. Redusert psykisk helse på grunn av bruk av sosiale medier (hypotesen om sosial sammenligning)
4. Inaktivitet eller mindre fysisk bevegelse

Radiofrekvent stråling ble ikke nevnt.

Men på slutten av foredraget uttalte Hjelle at han er under oppstarten av et prosjekt i samarbeid med forskningsinstituttet SINTEF, hvor de vil forsøke å isolere strålingseffektene av skjermbruk.

Informasjonen om dette mulige prosjektet var knapp, men dersom et slikt prosjekt gjennomføres, kan det være lovende for det vitenskapelige feltet som er interessert i helseeffektene av ikke-ioniserende stråling. SINTEF er “en av Europas største uavhengige forskningsorganisasjoner”. De bruker i dag slagordet Teknologi for et bedre samfunn på sin nettside.

I mellomtiden, etter å ha fulgt dette temaet i flere år selv, uten å se nevneverdige vitenskapelige initiativ i Norge, unntatt uavhengige forskeres innsats (1,2), er det kanskje best å ha moderate forventninger til hvorvidt det nevnte prosjektet vil bli realisert.